User talk:Ndik
Feil tid til gal tid
En stor takk til: Min familie som gjorde dette mulig, og at jeg holdt ut
Hei jeg heter Margrete og er 14 år, jeg liker å leke meg med tidssekvenser. Mitt liv består stort sett av utrolige ting,
og er fylt med glede. Jeg bor med min mor, far, søster og hund. Min mor heter Miram, min far heter Martin, min søster heter Margaret og hunden heter Moffe. Vel...
Nå skal dere få høre en reise jeg hadde gjennom tid og rom, med min store kjærlighet Simen. Det var tidlig en desember morgen da jeg var på vei til museet for å møte Simen. Vinden ulte som rasende ulver, og greinene så ut som store knotete armer som strakte seg ut mot deg. Mange lurte nok på hva jeg gjorde, for klokka var ikke mer enn 8 om morgen på en lørdag.
Da jeg kom rasende i 120 km i timen gjennom døra så erklærte Simen høylytt:-Du er sein! -Jeg vet det,
måtte fikse noe for mamma først, svarte jeg, og var så andpusten at jeg nesten ikke fikk sagt det. Jeg satte meg rolig ned på den brune trebenken som han satt på, bare en cm unna den myke og lyse hånda hans. Sakte og stille rakte han den myke hånda hans oppover den prikkete genseren min, og jeg fikk den følelsen at han skulle holde rundt de spinkle skuldrene mine, men han
ville bare vekke min oppmerksomhet. Da han hadde vekket den, pekte han på en tidsmaskin i hjørnet av museet -Skal vi sette oss i den og ta bilder? Lurte Simen veldig mange ganger på. Da han hadde spurt meg 4-5 ganger sa jeg: Ja, det kan vi sikkert.
Da vi satt i den digre metall dingsen av en maskin (tidsmaskinen) så vekket Simen min interesse igjen
og sa:-Dette er som da han Phileus på tv'en reiste til år 3000! -År 3000 registrert, sa den kvinneaktige stemmen til tidsmaskinen. Det begynte å bråke og sture fra maskinen. Vi reist gjennom tid og rom. På skjermen sto det: 4792-3000. -Er maskinen stemme aktivert? Ropte jeg så høyt at sanden på stranden skalv. -Ja, du har ikke lest lappen har du vel? Sa Simen halt rolig i den myke stemmen sin. -Var dette planlagt? Skrek jeg inn i det store øret hans. -Ja, eller på en måte.
Sa han og trengte ikke anstrenge seg i det hele tatt. -Men vi kommer oss jo ikke hjem, for vi har jo
ikke strøm til
å lade den for en tur til! Ropte jeg helt hysterisk, man må jo prøve å få menn til å forstå vanskelige
situasjoner. -Ta det helt med ro, vi finner nok liv som kan hjelpe oss, sa Simen med en rolig pust. Jeg svarte
ikke, men begynte å gå.
Etter en stund finner vi en hytte, den hytta var formet som et styrtet romskip. Ved nærmere ettertanke, det røyk av hytta. Sanden på stranden var like varm som glødende kull, og genseren min var like varm, jeg vurderte å ta den av, men jeg ville ikke gå med bar overkropp. Akkurat da kom det en gjeng av de innfødte, og de var så brune i huden, at vi måtte være strandet i et annet land enn Erdel, det landet vi bodde i. De innfødte førte oss til en liten hytte i den digre landsbyen de hadde.
De tok av oss skoene våre og hentet saftis og limonade. Vi spiste og drakk sitron.
-Pedo! Skrek en av de innfødte. En mann med lys hud, stor og brun hatt og en lang grå frakk, gikk frem
til oss. Vi begynte å lure på om han også var turist. Men han var nok ikke det, for han hadde en stor sølvskinnende fløyte rundt halsen, han blåste så hardt i den fløyta, at trærne skrellet seg. -I heite hule, do hva gjora her? Skrek Pedo sint til Simen. Og Simen svarte med en mørk og dyp stemme:-Vi reiste i tiden og så havnet vi her ved et uhell.
Alt jeg viste var at dette ble trøbbel... Vi satt i hytta en god stund før vi ble enige om å prøve å rømme. Vi snek oss ut av hytte, men akkurat der jeg tråkket lå den en sprø og knasende pinne, pinnen knaset så høyt at de innfødte hørte oss.
De kom løpende som jaguarer mot oss, og tokk oss igjen når jeg falt til svime. Da jeg våknet lå vi en annen hytte, og Pedo kom mot oss og skreik:-Du forsøkte vel ikke å rømme? -Jo vi gjorde det! Rømte ut av Simens munn, veldig irritert Begge så seg rundt etter mulige fluktveier og Pedo sa -Du får ikke rømme herifra enda! En dame med rødmalte kinn kom frem, blant alle de andre herrene. -Bola! Skrek den fryktelig rare kvinnen, og mennene førte oss til en leirplass med døde dyr. -Dette blir farlig! Tenkte jeg. Mobilen min duret i lomma og jeg tokk den, jeg satte ved et uhell telefonen på høyttaler -Hei skatten! Sa det inne i telefonen, -Jeg har gjort, og akkurat da avbrøt jeg moren min og skrek -Jeg ringer deg opp
igjen senere! Men jeg sa det nokk litt høyt, for Simen begynte å le,
nå sto Pedo like over hodet på oss. Noen kom med høy, andre med fyrstikker, noen med en diger sprakene pinne, og en kom med et digert tau. Tauet så ut som en lang slimete slange, og fyrstikkene var like store som et hus.
En sint og kort mann kom løpende mot oss, og jeg hylte som en gris:-Ikke grill oss! -Vi vil ikke dø! -Vi vil bare hjem til familien vår. Da sa Pedo noe rart, og vi kunne høre den forsiktige og flaue humringen til folket. -Vi ikke skulle grille deg! -Vi grille den kalkun, lo han, og pekte på en kalkun som sto like ved. -Vi ikke ville
skremme dere, vi ville ha venne, sa Pedo, med en ånde som gamle sardiner. -Vi ha din maskin ladet, begynte Pedo forsiktig, men da han hadde kommet så langt, var jeg allerede borte ved den hytta som lignet et styrtet romskip, oss Simen kom løpende etter. Pedo og mennene kom løpende etter og sa:-Lang over penga, Simen! Simen rotet lenge i lomma si, og fant en hundrelapp, og sa rolig:-Takk for den gode innsatsen deres.
Vi satt oss inn i det store metallbeistet igjen, da begynte duringen og jeg sa:-Til år 4792! Da vi igjen fløy gjennom tid og rom, tok det nesten dobbelt så lang tid som da vi reiste til. Vi landet på et helt ukjent sted, og vi undret på hvor vi var. En gammel mann kom haltende forbi. -Hvor er vi? Spurte Simen veldig oppspilt og forvirret. -Dere er i Erdel, svarte mannen nysgjerrig -Er dere turister? Spurte mannen, og ventet på å vite mer. -Huh? -Ja vi er turister, svarte jeg selv om jeg viste at vi var på Erdel museet i morges. Jeg og Simen gikk videre, og Simen lurte på hvor vi var. -Er du sikker på at dette ikke også er skuespill? Spurte jeg litt irritert etter fyrige tur -Ja jeg er helt sikker, svarte Simen og så meg inn i øynene. Vi fant fort det museet vi var på denne morgenen . Der i et hjørne sto en tidsmaskinen.
-YES! Roper jeg og ga Simen ett kyss. Vi setter oss i maskinen og den begynner å dure -Til år 4792, sa jeg høyt. -År 4792 registrert, sa maskinen. Da fløy vi for siste gang gjennom tid og rom, da vi landet ble vi møtt av en mann i gule klær som ropte:-Han der har Erq! Begge viste at Simen hadde Erq, en sykdom som gjorde at man kunne
finne på farlige ideer. Men hva som skjer og hvordan Simen fikk Erq, det er en helt annen historie.
Start a discussion with Ndik
Talk pages are where people discuss how to make content on Wikipedia the best that it can be. Start a new discussion to connect and collaborate with Ndik. What you say here will be public for others to see.
